Selv i stille glede finnes det ufullkommenhet. Glede blir større når den deles. Jeg lever min drøm, men jeg savner noen å dele den med, noen å drømme sammen med. Jeg håper jeg skal finne en komplementær sjel med sammenfallende lengsel. Jeg håper slippe å møte og gi slipp mange ganger i min søking, men det krever at jeg våger å fortelle hvem jeg er til andre og fremmede mennesker. Da blir søkingen målrettet.
Hvorfor er det så vanskelig? Det ser ut som andre mennesker har like vanskelig for å vise frem hvem de er som jeg selv. Andre mennesker vet ikke hva jeg lengter etter og jeg vet ikke hva andre lengter etter fordi alle er så beskyttende overfor det som er det vesentlige i seg selv. Ingen vet hvordan andre bruker det vi deler av oss. Derfor er det ofte lettest å være overfladisk.
I hemmelighet kan jeg visualisere deg med naken kropp mot min nakne kropp. Jeg kan fantasere at vi er uhemmet trygge på hverandre. Men jeg har gått feil opptil flere ganger. Kanskje bedre å begynne med ordene og avbryte, eller våge seg videre etterhvert.
En gang da jeg var ung trodde jeg at Gud i sin allvitenhet styrte oss mennesker sammen. Vi ble viet i kirken, men vi levde mer og mer som åndsfremmede til tross for at vi begge forsøkte å skape et samliv av ulike interesser. Det ble brudd da jeg valgte drømmen over plikten mot Gud og tradisjonen.
Jeg savner sansene til å finne deg som søker etter meg til å oppleve sammen.
